Øystein Størkersen er foredragsholder under hovedtemaet "Arts- og naturvern", og skal snakke om:

 

 

 

Øystein Størkersen er seniorrådgiver ved Direktoratet for naturforvaltning, seksjon for biomangfold.

 

Størkersen har de siste 15 årene representert Norge i internasjonale avtaler som CITES (Washingtonkonvensjonen som regulerer internasjonal handel med truede arter), og i bl.a. Bonnkonvensjonen (global FN-avtale for vern av trekkende arter) og Bernkonvensjonen (europeisk naturvernavtale under Europarådet).

 

Nasjonalt har han spesielt arbeidet innenfor feltene vern av norsk natur, forvaltning av truete arter og regulering av import av levende organismer. For eksempel har han vært forfatter av de to siste nasjonale rødlistene som er utgitt i Norge (1992
og 1999); han er Norges ekspert i internasjonale fora for truete arter og om problemer knyttet til fremmede arter; og i 2004 utga han en analyse over arbeidet med vern av nordisk våtmarksnatur for Nordisk Ministerråd.

 

Etter hovedfag i botanikk har Størkersen demonstrert en brennende interesse for naturvern, bl.a. gjennom bidrag i mange år til frivillige naturvernorganisasjoner.

 

 

 

Den globale handel med ville dyr og dyr fra oppdrett er en industri som genererer flere tusen milliarder i omsetning årlig. Det sysselsetter et ukjent antall mennesker, trolig mange titalls millioner mennesker.

Det er vel kjent hvordan handelskjedene fører til økende priser fra ledd til ledd, den som får minst betalt er første ledd og høyest betalt tar den som er i siste ledd. Dette systemet er av global betydning både for sysselsetting og inntekt- og skatteinngang både for eksportstaten og i importstaten. En bred erkjennelse av dette i vestlige land har lenge vært relativt dårlig. Det er også viktig å erkjenne at det finnes et vell av ulike aktører og ulike standarder for denne handelen, derfor kan ikke alle aktører skjæres over en kam.

Gjennom mange år har det vært fremstilt både i media og andre fora at handel med arter bidrar til utryddelsen av de samme artene. I visse tilfeller er det klart at sjeldne arter er attraktive fordi de kan gi rask profitt, og med det grunnlag for oppslag i media. Gradvis utover på 90-tallet har det vokst frem en erkjennelse blant myndigheter og relevante organisasjoner om viktigheten av å respektere lokalbefolkningens behov for næringsveier. Forutsetningene for det gis i økende grad gjennom krav til både eksportstater og næringen selv, der stikkord som bærekraftig utnyttelse og troverdige handelsregimer er sentrale. Dette har fått tilslutning fra eksportstater som ønsker kontroll med eksport og dermed bedre sikre nasjonal sysselsetting og inntekstmuligheter, samtidig som verdenssamfunnet også stiller stadig strengere krav til høstingsregimer og kontroll med handelen.

Kontroll med handelen gjelder for øvrig ikke bare eksemplarer som høstes i naturen, men gjelder også for eksemplarer fra avl. Internasjonale tiltak som regulerer handelen med visse arter stiller også krav til importstatene, inkludert etiske krav. Høstingsregulerende krav er eksempel på hvordan verdenssamfunnet demonstrerer metoder for å både verne om stedlig naturmiljø og samtidig ivareta sysselsettingen på lang sikt. Et viktig poeng er også at lokal sysselsetting gjør det meningsfylt for lokalbefolkningen å ivareta lokale ressurser gjennom fokus på bærekraftig ressursforvaltning. Det siste er en erkjennelse som har vokst kraftig det siste året og som for eksempel norsk bistand i økende grad legger til grunn som premiss for bl.a. fattigdomsbekjempelse.

På den globale scene er det derfor ingen tvil om at handel med dyr og vern om naturmiljøet må gå hånd i hånd skal man oppnå oppslutning lokalt om ivaretakelse av naturmiljøet.